Rusalka i Bergen: djevelsk god (2023)

Skrevet av Magne Fonn Hafskor. Foto: Magnus Skrede/BNO

"Hvis du ikke finner kjærligheten i verden, må du leve som en utstøtt i dypet, forbannet. (...) Før du vinner den, vil du også lide: foran alle menneskelige ører forblir du stum! " (min oversettelse) heksen Ježibaba advarer mot å gjøre vannymfen Rusalka om til et menneske.

Ja, det er operaversjonen av Antonín Dvořáks eventyrDen lille havfrue, der librettisten Jaroslav Kvapil (1868-1950) tok utgangspunkt i romanen til Friedrich de la Motte FouquéUndine(1811), Eventyr av H. C. AndersenDen lille havfrue(1837) og diktet "Vodník" av Karel Jaromír Erben (fra samlingenZweig, 1853), som inspirerte Dvořák til å skrive et symfonisk dikt med samme navn (1896).

Undinehadde norgespremiere på operaen 4. september 2009, dirigert av Eivind Gullberg-Jensen og med Solveig Kringlebotn i hovedrollen. Det var endelig bergenserne sin tur, med samme dirigent som nå er Operasjef ved Bergen Nasjonale Opera.

det usynlige
Tittelrollen ble spilt av Malin Bystrom, som kom til Bergen rett fra forestillinger på Wiener Statsopera og Den Kongelige Opera, mens Prinsen ble spilt av den amerikanske tenoren Brandon Jovanovich.

I andre sentrale roller så vi mezzosopranen Hege Høisæter som den svært overbevisende heksen (Ježibaba), den kroatiske bassen Ante Jerkunica som Vannmannen (Vodník), den skotske mezzosopranen Allison Cook som Den merkelige prinsessen, og Hamida Kristoffersen, Marcela Randem og Monika Jägerova . som de tre skognymfene (Rusalkas søstre).

Gratulerer også til Teatertigrene, som er en del av Kulturetatens spesialorganiserte aktiviteter i Bergen kommune for mennesker med utviklingshemming. De vekket liv til Rusalkas verden av skogånder og vannymfer; overnaturlige vesener som ikke blir hørt eller sett av omverdenen.

Det siste var tydelig i scenen hvor bryllupsgjestene ankommer slottets festsal og alle de overnaturlige vesenene sitter usynlig på grønne benker og stoler, iført klær av samme farge. Dette ga operaen en aktualitet i forhold til det å bli usynlig for enkelte grupper i samfunnet.

Så er resten av persongalleriet i Rusalka også litt stensilert eller tegneserieaktig. Karakterene har ikke engang ekte navn: prinsen kalles ganske enkelt prins, Rusalka betyr vannymfe, og Ježibaba er tsjekkisk for en heks. På denne måten blir de arketyper snarere enn virkelige mennesker, noe som understrekes av at regissør Àlex Ollé la vekt på relativt enkle kulisser med dempet belysning. Det meste foregår i kjølig, blåaktig 'måneskinn', med noe varmere lys i slottsscenene.

Lang vei til internasjonal suksess
Rusalka er et sent verk i komponistens verkserie. Praha-premieren fant sted i 1901, samme år som Dvořák fylte 60 år. Så han hadde både korarbeidet bak segStabat Mater(1877),Slaviske danser(1878 og 1886), symfoni nr. 9fra den nye verden(1893) og strykekvartett nr. 12Amerikaneren(1893).

Antonin Dvořák skrev til sammen ti operaer, bl.aUndinedet er det mest populære, selv om det var lenge før det internasjonale «gjennombruddet». London-premieren fant sted ikke før i 1959, og den nådde ikke et bredere internasjonalt publikum før i 1984, da Gabriela Beňačková-Čápová ga en storslått fremføring av tittelrollen i en innspilling med Tsjekkiske filharmoniske orkester (dirigert av Václav Neumann).

Etter sin rolledebut med Seattle Opera i 1990, gjorde Renée Fleming også mye for å fremme operaens popularitet, særlig gjennom en kritikerroste innspilling fra 1998 (igjen med orkesteret). Czech Philharmonic, her nedenfor under ledelse av Sir Charles Mackerras).

Rusalkas Lied an den Mond
Operaens strålende arie 'Lied an den Mond' dukker opp allerede i 1. akt, kanskje fordi Rusalka er taus i det meste av 2. akt. Hun har forelsket seg i prinsen som liker å svømme i innsjøen hans der hun bare er en bølge som "bade i armene mine».

Den melankolske og umulig vakre balladen kommer kort tid etter at hun bekjente sin kjærlighet til faren (Vodník) – og er en håpsbønn til månen som sender sitt lys inn i folks hjem: "Fortell ham, sølvmåne, at armene mine omfavner ham, (...) fortell ham, fortell ham hvem som venter på ham her!».

Ariens lett oscillerende melodi har en verkende smerte som, hvis den spilles ned, kan bli mer en bravader enn en troverdig klagesang fra en vannymfe som foruroliger nye følelser.

Det er ikke sånn her. Malin Byström synger den diaphanous aria med en mørk, følsom autoritet, der stemmen stopper ved ingenting av det, selv dramatisk, hopper over et bord og strekker seg til månen mens den skriker de klare, bedende versene fra ariens slutt: "Hvis menneskesjelen drømmer om meg, la den våkne opp med dette minnet! Måne, ikke sovn!» (Hvis menneskesjelen drømmer om meg, la den våkne med dette minnet! Luna, ikke sov!)

Prisen på hekseri
For å vinne prinsens hjerte ber hun heksen Ježibaba om å forvandle henne til et menneske slik at prinsen kan se ham. Prisen på trolldommen er at Rusalka må ofre fiskehalen og den vakre stemmen sin, og hvis prinsen ikke gir tilbake kjærligheten, vil prinsen dø og Rusalka vil bli henvist til en tilværelse hvor hun lokker guttene til å drukne (nei, nei "spoiler alert" her: i opera er det bare en fordel å kjenne handlingen på forhånd).

Ježibaba går inn i en smal lysstripe (stor retning) med flere eksklusive «handleposer», setter seg ned, henger opp den svarte pelsfrakken og tenner en sigarett som vanlig. Derfor minner den mer om Cruella de Vil enn heksen fra det grunne havet som ble introdusert for oss i Disney-filmen. Med de magiske ordene"mer paredes fuk» hun lager en trylledrikk til Rusalka, som endelig kan gå til prinsen, alt akkompagnert av svært dramatisk musikk.

Hege Høisæter er djevelsk flink til å levendegjøre denne karakteren, der vi aner ulike dybder bak overflateondskapen. Hun og Ante Jerkunica (Vodník) har begge en aksent i stemmene som på en eller annen måte gjør de to karakterene like: når de veksler blikk på den tynne lysstripen på slutten, er det som å utfordre hverandre et øyeblikk. men innse at ingen av dere kan vinne en slik kamp.

tilbake ved sjøen
Dette er i siste akt av operaen, som begynner med at Rusalka står oppgitt på scenen og sørger over sin tapte kjærlighet etter at prinsen har blitt forført av den merkelige prinsessen. Ježibaba kommer inn og håner Rusalka for at han kom tilbake: "Likte du ikke kyssene og menneskesengen varmet deg ikke?" Hun spør.

Så trekker Ježibaba frem en kniv og råder Rusalka til å drepe prinsen, siden dette er den eneste måten å gjenopprette balansen. Men Rusalka vil heller leve med forbannelsen så lenge hun vet at prinsen er lykkelig.

The Kitchen Hand and the Ranger kommer, to komiske karakterer suverent spilt av mezzosopranen Siv Oda Hagerupsen og den ukrainske barytonen Igor Gnidii. De er der for å søke Ježibabas råd for prinsens situasjon etter å ha blitt lurt av "den svikefulle fristerinnen" Rusalka.

Da klarer ikke Vodník lenger å holde sitt sinne tilbake og gir dem et svar på anklagen og et løfte om hevn: det var prinsen som mislyktes og dermed kastet Rusalka i evig fortapelse.

gjenforening og død
Det er noen fine regibevegelser mot slutten, først hvor teatertigrene imiterer ildfluer som hver bærer på små måneformede lykter som snurrer, så når alle stolene og benkene i skogen sakte reiser seg. . til taket, muligens for å få en idé om at nå er det bare dypet av innsjøen som venter på de to elskerne.

De to møtes etter hvert igjen, i en svært rørende scene der prinsen ber Rusalka om tilgivelse, noe han får (han kan høre det nå). Så han ber om hennes dødelige kyss, da det er det eneste som kan gi ham fred.

Hans død kommer brått og føles som en kniv rett inn i tårekanalene. Dette gjenspeiles i sluttscenen, der et kraftig duskregn faller over paret, som ligger urørlig i en siste omfavnelse.

Vel, jeg har ikke sagt så mye om de enkelte forestillingene rett og slett fordi dette var en grundig engasjerende produksjon som trakk publikum inn i historien fra starten av.

Mye av æren tilskrives den enkle, strømlinjeformede dirigeringen, men også måten solistene, Teatertigrene og Edvard Griegkoret, sammen med et kvinnekor fra Bergen Filharmoniske Kor, vekket det hele til live i kulissene. scenen.

Et mesterverk
Jeg har sett forestillingen tre ganger (første gang en pre-produksjon kun akkompagnert av piano, som fungerte strålende for å få frem kvalitetene til de ulike solistene) og ble like rørt hver gang.

Og ja, orkesteret og musikken. Bergen Filharmoniske Orkester er i verdensklasse og nært knyttet til hver eneste solist. Noen ganger var balansen litt ujevn der orkesteret nesten tok over scenen, men stort sett gjorde de akkurat det et orkester burde gjøre i en opera: gi oss musikken, verken mer eller mindre.

og musikken iUndinedet er absolutt førsteklasses. Det er lett å høre ekko av Dvořáks berømte verk, med folkedanser, billedmotiver (harpe som varsler Rusalka, jager horn foran scener med prinsen) og mellom seksjoner som minner om hans niende symfoni. Ikke noe mer enn et mesterverk, fra start til slutt.

Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Rusalka åpnet 18. mars og gikk også 20., 22. og 24. mars. Denne vurderingen er basert på siste ytelse. Mer informasjonAre.